Thoughts of the 17 feb demonstration

Organizing the demonstration required some labor and was a struggle on various fronts. I’m happy it’s over but I can’t wait for next year’s event to implement the improvements from the lessons learnt.  Demonstrations are an art to master! It was finally a great evening for the participants with interesting lessons and friendly atmosphere. The event is established as a tradition and as such it was a success.

The surprise was the complete boycott from the press. And I think  I’m back to were I started last summer ;

We are enduring a very serious economic crises The media is NOT pointing to the real causes. Consequently the problems are NOT solved and the crisis is aggravating.  In addition to economic contraction, joblessness, rising food prices etc. there are unrests many places and innocent gets the blame for the problems. History shows in such times dictatorships, protectionism, nationalism and wars are in the breeding. It is a serious and frustrating situation threatening our civilization at its core.

What I ‘have been doing the last few months is to try to get public attentions to the root causes by getting into the press. Now it seems like that door is closed. I made a few phone calls to Dagens Næringsliv last Friday informing them there had been a demonstration asking why they did not report it. The response was that the case was “too narrow”.

But the central bank is not narrower for newspaper than two journalists had accepted invitations for dinner with the Central Bank notably political editor notably political editor Sofie Mathiassen and journalist Anne Kari Haug. No less than 11 editors and journalist had dinner with the central bank being the top representatives from all mainstream financial newspapers.

Norway has a very big problem with its media; The tasks of the central bank can easily be transferred to civil life. Then why is the government in the money production business? There is just one answer; POWER. Any decent journalist should just be allergic against unwarranted concentration of power relentlessly questioning it. But it is not happening. In fact the exact opposite is happening. The journalists are silencing any questions and have dinner with the powerful guys.

I’m currently a bit unsure about what to best do about this problem. The happenings in Egypt suggest that social media is becoming very powerful. My guts feeling is just to bypass media and dig back into facbook, twitter, blogs and the like. And continue making our own media.

Below, for the reference, is the list of people from the media attending this dinner:

Solsvik, Terje, redaktør (NRK)
Hetland, Tom, sjefredaktør (stavanger Aftenblad)
Hegnar, Trygve, ansvarlig redaktør (finansavisen)
Olufsen, Bernt, ansvarlig redaktør (VG)
Bjerketvedt, Pål, sjefredaktør (NTB)
Storeng, Ola, redaktør (Aftenposten)
Mathiassen, Sofie, politisk redaktør (Dagens Næringsliv)
Nygaard, Mads, forlagsdirektør
Haram, Are, Finansavisen
Haug, Anne Kari, Dagens Næringsliv
Bjørnestad, Sigurd Aftenposten

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Filed under: on February 20, 2011 at 12:10 am Comments Off

Min alternative årstale

Mine damer og herrer. Kjære tilhengere av fred og frihet.

Det er den 17 februar dagen for Sentralbanksjefens årstalen. Jeg har endt opp som en slags antisentralbank sjef, men jeg er ingeniør som nylig har fattet interesse for økonomi. Jeg har lenge interessert meg for samfunn og filosofi på fritiden.

Det er en dyp sammenheng mellom økonomi og samfunn. Mises stilte spørsmålet. Hvorfor lager menneskene samfunn? Hvorfor klumper vi oss sammen i byer? Hvorfor lever vi ikke spredd utover landet i små familier og stammer? Svaret er er at arbeidsdelingen eller kanskje snarere kunnskapsdelingen er mer effektiv enn å kunne og gjøre alt selv. Samfunnet slik vi ser det i dag er en konsekvens av at millioner av mennesker, over generasjoner, har sett fordelen av å samarbeide. Fordelene med arbeidsdelingen er altså årsaken til at vi lager byer, språk, lover, bruker penger, handle sammen alt det som omfatter en sivilisasjon. Arbeidsdelingen er selv limet i samfunnet. Pengene er blodet.

En følge av dette er er at når økonomien bryter sammen så bryter også sivilisasjonen sammen. Min påstand at undergangen til alle større sivilisasjoner kan forklares i økonomiske forhold. På sammen måte som folk ser seg tjent med å søke sammen for å samarbeide vil folk trekke seg tilbake og ut av samfunnet dersom de ser seg tjent med dette. Eksempler på desivilisasjon er fremveksten av svart økonomi, immigrasjon til friere og fredligere land, og at innovasjon og entrepenørskap stanser fordi folk ser at gevinsten ved arbeid og risiko ikke står i stil med innsatsen. Gevinsten skattes vekk og innsatsen blir høy grunnet reguleringer og byråkrati.

Like før finanskrisen, bestemte jeg meg for å sette meg grundigere inn i økonomi og skaffet meg en utgave av George Reisman’s Capitalism. Noen få måneder senere, i september, braste finanskrisen løs. Jeg hadde fått en grunnforståelse av bankenes betydning for denne og bare ventet på at pressen skulle til systemkritisk angrep på bankvesenet som årsak til krisen. Månedene gikk, men oppgjøres kom aldri. Jeg finner det bemerkelsesverdig. Norges bank har i likhet med de andre sentralbankene organisert under IMF og BIS ”Finansiell Stabilitet” i sin formålsparagraf. Så kommer verden globalt inn i en verdensomspennende global ustabilitet. Det skriker mot oss at IMS, BIS og sentralbankene ikke har levert varen. Allikevel er systemkritikken i pressen totalt fraværende.

Man finner daglig kritikk av staten i pressen. Det klages over veiene, skolene, helsevesenet, eldreomsorgen, barnehagene osv. Men kritikken går alltid en vei pressen krever mer stat og mer penger. Det samme gjelder finanskrisen. Pressen har forlangt flere og strengere reguleringer.  Problemet med finanskrisen et nettopp statens innblanding i form av pengemonopol og statlig fastsettelse av pengemengde og rente. Løsningen er deregulering. Om dette er pressen stille. Det er en klar tendens i pressen å bevege Norge i totalitær retning.

Situasjonen minner om den som er beskrevet i boken ”Litt Fascisme Hr Statminister” av Tormod Valaker. Han gikk i gjennom de borgelige hovestadsavisene på 30 tallet og deres omtale av de. Det er rystende lesing. Norsk main presse var ivrig heiagjeng for Hitler og Mussolini. Som eksempler kan nevnes at verken opposisjonen mot Mussolini i Italia eller flyktningene fra Hitler Tyskland i Norge ble omtalt overhodet. Vi snakker altså om 5 aviser over en 10 års periode.  Det er et omfattende antall artikler. Den redaksjonelle tendensen var klar både i redaksjonell linje og leserinnlegg som kom på trykk. Den samme tendensen ser vi i omtalen av finanskrisen. Den liberalistiske anti totalitære opposisjonen kommer ikke til orde.

Dere vil kanskje spørre om sammenhengen. Jeg kan referere til forordet i den tyske utgaven av ”The general Theory” som kom ut i 1936. ”Mine teorier passer best i en totalitær stat” var keynes budskap til tyskerne  Karl Marx forlangte opprettelsen av en sentralbank idet kommunistiske manifest i 1848. Nazistene programfestet frihet fra rentetyrraniet i 1920. Sentralbanken hører hjemme i et totalitært samfunn.

Det var med stigende frustrasjon at jeg opplevde krisen utfolde seg uten systemkritikk. Det er viktig at krisen blir forklart ellers får uskyldige skylden. Richard Evans sporer det moderne jødehatet i Tyskland tilbake til krisen i 1873. Jødene fikk skylden for krisen. Den egentlige årsaken var de monetariseringen av sølv under innføringen av gullstandarden.

Når stillingen som sentralbanksjef, med offentliggjøring av kandidatene, ble utlyst så jeg muligheten for å komme til orde og jeg fikk inn et innlegg i dagens næringsliv. Sentralbanksjefens årstale i dag med pressedekning ble en ny mulighet.

Statens symbiotiske liv med bankene har en lang historie. Myndighetene har sett på bankene som en finansieringskilde mens bankene har søkt statlige privilegier for å kunne drive sin lukrative virksomhet med å lage penger ut av ingenting for utlån med rente.  Bankene har f.ex fått stanse innløsingen av metaller uten å bli slått konkurs. Bankens kav mot lånekundene har blitt håndhevet mens innskyternes kav mot banken ikke har blitt håndhevet. En klar forskjellbehandling og eksempel på et rettslig privilegie.

Staten har også yndet å gi seg selv monopol på pengeproduksjon. Dersom du har monopol på penger kan du kjøpe alt. I tidligere tider tynnet staten ut metallene i myntene eller klippet dem og forlangte å få pålydenede for myntene. Papirpenger kom til England i 1694 og til Norge i 1695 begge steder stanset innløsningen raskt og sedlene ble trukket tilbake.

Sedler ble introdusert på nytt i 1713 for å finansierer den store nordiske krig (1713-1720) og siden trukket tilbake. I 1737 ble den såkalte Courantbanken opprettet og utstedte sedeler. Den utviklet seg til å bli en finansieringskilde for staten. I 1757 ble innløsningeplikten opphevet og sedlene ble tvungent betalingsmiddel. Dermed kunne seddelpressen løpe. I løpet av syvårskrigen (1756-17643) ble seddelmengden 3 doblet.

Napoleonskrigene medførte en dramatisk økning av statsutgiftene og seddelpressen løp på nytt. ”Ole Feldbæk skriver i sin Norgeshistorie: ” tilbage stod kun at lade seddelpressen arbeide stadig hurtigere. En tid lykkedes det at holde igjen på seddelpressen. Men i 1812 vidste selv ikke finansministeren hvor mange sedler som var i omløp.

Etter Napoleonskrigen og selvstendigheten forsøkte staten å rydde opp i det pengemessige kaoset og i 1842 ble det full innløsning i sølv av sedlene. Dermed var en periode på 85 år uten innløsing brakt til ende. Man hadde dårlige erfaringer med papirpenger ellers i Europa også. I England bestemte parlamenteti Peels act av 1844 at det skulle være 100% dekning for papirsedlene og etableringen av en statlig bank med monopol på utstedelse av sedler som garanti for dette.

Etter Napoleonskrigene var det imidlertidig bankkontoer begynt å komme i bruk. Bankkontoer virker nøyaktig som penger. Istedenfor at en seddel eller mynt skifter hender under transaksjonen overføres penger mellom kontoene. Kravet om 100% dekning gjaldt ikke kontoer og inflasjonen fortsatte derfor som før ved at bankene opprettet bankkontoer uten dekning.

Den første krisen kom i 1847. Karl Marx skrev det kommunistiske manifest i 1848 blant annet med krav om opprettelsen av en sentralbank for utstedelse avkreditt. Marx må ha opplevd deflasjonen som kommer etter en kredittekspansjon. Som følge av krisen og vanskelighetene fikk Marxismen oppslutning og innflytelse fra starten. Marx tankegods er dominerende den dag i dag. Entrepenørene og kapitalistene fikk skylden, men den virkelige årsaken til problemene var feilreguleringer.

Den norske stat gikk over på gullstandard i 1874. De fleste andre land gikk over til gullstandard på samme tid. Inflasjonen fortsatte. Dekningen for pengene var ca 50% i 1870 og ca 10 % ved inngangen til første verdenskrig da gullinnløsningen ble avsluttet. Med stadig synkende gulldekning var det bare et tidspunkt før gullinnløsningen ville startet uansett. Man så tendensen bl.a.ved at D mark papir pengene ble gjort til legal tender i 1910.

Jeg innledet med å diskutere hvordan institusjoner dannes som en konsekvens av enkeltindividers valg ut i fra hva de ser seg best tjent med. Jeg skal nå diskutere noen av institusjonene og vanene som dannes p.g.a. inflasjon altså den stadige svekkelsen av pengenes kjøpekraft og verdioverføringen til staten og bankene.

Papirpengene kom i bruk utover 1700 tallet. Samtidig utviklet kongemakten og nasjonalstaten utviklet seg på bekostning av lokalstyret. Sentralmaktens kontroll med penge og banksystemet og derved finansiering var en viktig faktor i denne utviklingen. Nasjonalstaten og nasjonalistiske ideologier er en logisk konsekvens av inflasjon. Man ser en rød tråd fra introduksjonen av papirpenger på 1700 tallet frem mot de nasjonalistisk motiverte masseslakteriene under 1 og andre verdenskrig. Vi så også nettopp at finanskrisen i 1873 var medvirkende til utviklingen av jødehatet Også i dag har vi den samme effekten mot sentralstyre på bekostning av lokalstyre og individ styre. Inflasjonen drar beslutningene vekk fra de som berøres. Ordningen med nasjonale valutaer er en form for nasjonal sosialisme.

Papirpengene kom i sirkulasjon for å finansiere kriger. Den store nordiske krig, 7 års krigen, napoleonskrigene alle ble finansiert ved bruk av papirpenger. Det samme gjaldt den amerikanske borgerkrigene som ble finansiert med såkalte ”War bonds”, statsobligasjoner kjøpt opp av penger produsert av seddelpressen. Det samme gjaldt 1 og andre verdenskrig som ble finansiert ut av seddelpressen. Vietnam krigen gjorde det endelig av med gullstandarden i 1971. Det er ingen tilfeldighet at perioden med total langvarig  krig sammenfaller med perioden med statlig pengemonopol og kontroll med bankvesenet. Seddelpressen bidrar til å utsette krigstrettheten og krigene blir dyrere og lengre enn folk ønsker.

Inflasjonen har også en dyp effekt på forretningslivet. Tilgangen på billig kreditt gjør at gjeldsgraden i bedriftene vokser på bekostning av egenkapitalen. Effekten av dette er at bankene blir stående med en betydelig andel av kapitalen i bedriftene. Dersom banken eier 90% av kapitalen i en bedrift er det banken som tar mange av de viktigste beslutningene på og ikke entrepenørene. Beslutningsprosessene i næringslivet blir mer sentralisert enn de ellers ville vært. Antallet ekte entrepenører som har egne penger som sin kapital blir redusert.

En annen effekt av at bankene er så tungt inne med kapital i eksisterende industri er at innovasjon blir motarbeidet. Innovasjon er en trussel mot bankenes eksisterende plasseringer og de har som gruppe, liten interesse av å finansiere truende nykommere.

Inflasjonen har også effekt på kvaliteten. Det er vanskelig å selge det samme produktet til høyere pris på et senere tidspunkt. Løsningen på det problemet er å kompromisse med kvaliteten.

En siste effekt av inflasjonen er at vi får flere overtakelser enn vi ellers ville hatt siden overtakelsen finansieres med banklån. Topplederne i store bedrifter med enkel tilgang til kapitalmarkedene kan lettere gjøre store risikofylte grep. Vi får hyppigere fusjoner og mindre organisk vekst i bedriftene.

Mye av de samme som gjelder bedrifter gjelder privatpersoner. Noen blir fristet til å ta opp gjeld fordi det er så billig og mange tar opp gjeld i ung alder i eiendom for å få gevinst av inflasjonen alle vet at boligprisene stiger og stiger.  Effekten av familenes huslån kan ikke undervurderes. Veldig mange er usikre, gjeldsslaver istedenfor selvsikre uavhengige individer. Vi er redde for å miste jobben og organiserer oss i fagforeninger og blir forsiktige med å starte egen virksomhet på grunn av gjelden.

Inflasjonen styrker også fagforeningene ved at den lovbestemte prisstigningen gjør det nødvendig med regelmessige lønnskorreksjoner for alle. Med et metallbasert pengesystem får alle et lønnspålegg i form av økt kjøpekraft og ingen nominelle tillegg er nødvendige.

Samtidig forsvinner kjøpekraften til kontanter. En kroneis som i 1970 kostet 1 kr koster i dag 20 kroner. Man blir nødt til å plassere pengene sine på andre måter og vi får en forvokst bransje av finansinstitusjoner som forvalter folks penger og nyder godt av forvaltningshonorarene. Disse plasseringene gjør også at folk blir mer opptatt av penger enn de ellers ville vært siden investeringene er i våre tanker.

Usikkerheten med våre sparepenger som blir forsterket av de gjentakende krisene som i løpet av få måneder eroderer vekk store deler av folks plasseringer.Usikkerhet gjør at folk arbeider lenger enn de ellers ville gjort for å sikre seg. Vi møter alderdommen med frykt og søker trygghet i velferdstaten.

Til sist er det klart at velferdsstaten i stor grad er finansiert med inflasjon. Nasjonalstatene drukner i gjeld. Utdannelse, eldreomsorg, barnepass, en hjelpende hånd i trange tider disse oppgavene er tatt over av staten. Inflasjonen har redusert familiens og naboskapets betydning. Samfunnet er blitt mer sterilt og kaldt i prosessen. I tillegg er velferdsstaten en meget økonomisk inneffektiv måte å organisere disse oppgavene på. Det er derfor den er skattefinansiert. Vi blir alle fattigere.

Det ble tatt et krafttak for å rydde opp i pengesystemet omkring 1840. Siden har det i store trekk gått jevnt nedover via sentralbankorganisert gullstandard før første verdenskrig til gullinnløsningen av dollaren under Bretton Woods opphørte i 1971 og dagens papirbasert elendighet med dyp økonomiske krise og o% rente. Det er nå på tide med ett nytt krafttak og en ny vanntett bankreform. Jeg håper vårt budskapet når ut til det norske folk og politikere og at de nødvendig grep tas raskt.

Takk for oppmerksomheten!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Filed under: on February 19, 2011 at 11:01 pm Comments Off

Kronikk fordeler med å overlate oppgavene til Norges bank til det sivile liv.

Jeg fikk denne kronikken refusert av Dagens Næringsliv for en ukes tid siden. Jeg fikk også min forrige kronikk refusert. Jeg kontaktet dagens næringsliv i forbindelse med at de ikke dekket demonstrasjonen mot sentralbanksystemet den 17 februar. Begrunnelsen var at temaet var for “smalt for Dagens Næringsliv”. Sentralbanken og pengepolitikken er imidlertidig ikke smalere enn at politisk redaktørpolitisk Sofie Mathiassen  i avisen takker ja til middagsinvitasjon fra sentralbanksjefen.

I anledning av sentralbanksjefens årstale 17 februar markerer Tea Party-bevegelsen at bankreguleringene er skadelige for økonomien. Denne kronikken presenterer argumenter for å avvikle Norges Bank, Kredittilsynet, Bankenes Sikringsfond og lignende statlige institusjoner og isteden regulere bankvesenet av allmenn eiendoms og kontraktsrett uten statlig innblanding.

Norges banks oppgaver kan overlates til det sivile liv. Funksjon som pengeprodusent forsvinner dersom edelmetallene tas i bruk som penger. Elektronisk betaling kan skje som før ved at bankene overfører metallet seg i mellom på baksiden. Behovet for nødhjelp fra sentralbanken og bankenes sikringsfond forsvinner dersom bankene avkreves full dekning for innskuddene. Behovet for tilsyn blir da også kraftig redusert. Rentefastsettelsen overlates best til aktørene i markedet.

Det er en umiddelbar besparelse i avviklingen av unødvendig byråkrati. Også bank og finans sektoren vil bli kraftig redusert. Men den kanskje viktigste fordelen er at sparing og investeringer bringes i harmoni slik at man unngår de tilbakevendende økonomiske krisene;

Kravet om full dekning for innskudd medfører at utlån kun kan skje etter beslutning fra innskyter om å overføre pengene til lånetaker. Pengene blir derved utilgjengelig for utlåner. Derved kan økonomiske innsatsfaktorer overføres fra utlåners kortsiktige konsum til lånetakers langsiktige prosjekt.

I dagens regime låner bankene, til forskjell, ut penger som ikke er spart. Dermed konsumeres det som før og det blir kamp om innsatsfaktorene for kortsiktige og langsiktige prosjekter. Prisene på innsatsfaktorer stiger og det viser seg at flere av de langsiktige prosjektene ikke kan ferdigstilles innenfor de opprinnelige rammer. Noen prosjekter må kanselleres eller reduseres, andre krever ytterligere lån med høyere rente siden risikoen i prosjektene er økende og bankenes sikring synkende. Til slutt viser det seg at det har blitt overinvestert i langsiktige prosjekter. Når lånekundene kommer i vankeligheter får også bankene vanskeligheter og krisen kommer til syne som en finanskrise.  Krisen er over når feilinvesteringene er korrigert og industri og tjenesteproduksjonen igjen er synkronisert med etterspørselen.

I dagens pengesystem vokster pengemengden kraftig under oppgangstiden og har tilsvarende fallhøyde i krisetider når lån nedbetales eller misligholdes. Metaller forsvinner ikke og ett 100% dekning metallbasert pengesystem gir stabil pengemengde og derved stabil økonomi.

Stigende kjøpekraft av penger sammen med synkende priser på boliger og hytter vil redusere spekulasjonen i eiendomsmarkedet betydelig. Aksjeindeksene vil være omtrent konstante og det blir kun mulig å tjene penger på enkeltaksjer. Med bortfallet av forretningssyklusen forsvinner muligheten for å spekulere i de regelmessige svingingene i aksje og boligmarkedet. Nominell avkastning på kapital vil fordre industrielt vellykkede prosjekter.

En fri økonomi vokser vanligvis raskere (2-3%) enn verdens beholdning av gull og sølv (1-2%). Alle får således et automatisk lønnspålegg i form av økt kjøpekraft på sin lønn. Dermed forsvinner behovet for kollektive forhandlinger for å kompensere for den lovbestemte prisstigning på 2,5%.

En opphevning av  bestemmelsen om nasjonale tvungne betalingsmidler vil resultere i noen få internasjonale valutaer (gull, sølv, platina) og være en lettelse for næringslivet. Norge bør være et foregangsland og legalisere metallene som betalingsmidler.

Finansieringen av statsfinansene gjennom pengeproduksjon og underskuddsbudsjettering reiser demokratiske problemstillinger. Inflasjonen virker som en skatt, men størrelsen på denne er ukjent for de fleste.

Man ser at fordelene med et sivilt organisert bankvesen er omfattende. Samtidig bør de alvorlige konsekvensene av bankenes gjeldsproduksjon i disse dager være klare for enhver. Det er på tide å tenke nytt, eller kanskje heller gammelt. Edelmetallene har vært brukt som betalingsmiddel i alle større sivilisasjoner og forsvunnet ut av sirkulasjon i perioder med barbari og primitiv byttehandel.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Filed under: on at 10:37 pm Comments Off
Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00