Tormod Valaker ga i 1999 ut en bok om den lite ærefulle historien on norsk presse i 30 årene. Boken er basert på en gjennomgang av Aftenposten, Nationen, Norges Handels og Sjøfartstidene og Tidens Tegn i tidsrommet 1930-40.
Boken er historien om hvordan disse avisene fremstilte fascismen i sine spalter. Hvem som slapp til og fikk ytringsfrihet, ofte på fremtredende plass, til å forstå “det prektige tyske folk”. Mussolini ble møtt med begeistring, Hitler med forståelse. Ganske så effektivt bidrog de til å underlette forståelsen av Hitler-Tysklands ideer i 1930-årene.
Jeg har vurdert avisene som en kollektiv kilde. Ikke på noe sted – med unntak for Vold i Dagbladet – er det mulig å spore journalistisk nyskjerrighet til å oppsøke avvikende synspunkter innenfor hverken Italias eller Tysklands grenser eller blandt den etter hvert betydelige skaren av tyske emigranter. Den borgerlige pressen intervjuet det offisielle Tyskland og nøyde seg med det. Jeg har foreskempel ikke klart å finne fram til et eneste synspunkt fra Italiensk opposisjon.
Konklusjonen er altså ikke at norsk borgerlig presse var ukritisk til Fascismen. Konklusjonen er at journalistene omfavnet Fascismen, Hitler og Mussolini av hele sitt hjerte.
Noen smakebiter fra boken:
Aftenposten i artikkel med redaksjonelt snitt i valgkampen i 1936:
“Det var ikke den ting Quisling hadde foretatt seg som ikke Hitler hadde gjort først og bedre. I det lå forskjellen mellom geniet Hitler og majoren Quisling”
1 april 1933 var dagen for en omfattende boikott av jødiske forretninger. Aftenposten roste gjennomføringen av aksjonen og S.A mennene for deres selvtukt og selvbeherskelse. På ledersplass udypet Nesse og advarte mot å overdrive sympatien for den forfulgte. Avisens Berlin-korrespondent Axel Thorstad, poengerte at det gjengse norske standpunkt i jødespørsmål kunne være riktig nok i Norge. I Tyskland hadde det ingen gyldighet.
Når Høyre lederen hambro kritiserte Chamberlain og Munchen avtalen gikk Aftenposten til det uvanlige skritt og kritisere høyre lederen for manglende tilbakholdenhet. Det siterte en tysk avis: “Det er uforståelig hvordan presidenten i det norske Stortinget “uten nødvendighet avgav uttalelser som var uforenlige med det ellers gode forhold mellom Tyskland og Norge.
Når man har vært igjennom dette materialet kan man stille seg noen spørsmål:
Var norske journalister på 30 tallet lettlurte?
Selvfølgelig ikke. De var intelligente, skarpe og ideologisk orienterte. Det var ikke Hitlers og Mussolinis charme de likte. De likte det de stod for. Norske journalister på 30 tallet var begeistret for Fascistenes visjoner om en altomfattende stat.
Når tok journaliststanden avstand fra Fascismen?
Det triste svaret er aldri. Når krigens gru var over tok pressen avstand fra Mussolini og Hitler som personer og Fascismen og Nazismen som merkelapper. Journalistene tok aldri avstand fra ideene.
Journalistyrket virker som fluepapir på mennesker som ønsker å styre og stelle med andres liv. Jorunalistene nøyer seg ikke med å passivt rapportere det som skjer. Journalistene vil bestemme hvordan det skal være. Derfor går journalistene og fascismen hånd i hånd. Fascismens altomfattende statsapparat er akkurat det verktøyet som journalistene behøver for å utøve sin gudevirksomhet i blandt oss.
Vår Fascistiske presse i kombinasjon med vårt korrupte flertallstyre er en kvelende, ødeleggende kraft i vårt samfunn som dag for dag driver oss tilbake mot middelalderens mørke.
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
